Økonomi ved kjøttproduksjon på kastrater2026-06-17
Kjøttproduksjon på kastrater er en ekstensiv driftsform spesielt godt egnet der tilgang til beiter er stor. Kastrater produserer kjøtt med god kjøttkvalitet – i all hovedsak på grovfôr og beite. Som følge av en stadig mer usikker verden med krig og klimakriser er matberedskap kommet høyt opp på den politiske dagsorden. Regjeringa har mål om økt selvforsyningsgrad, og skal «sørgje for betre berekraft i landbruket gjennom auka bruk av utmarksbeite ».
På Bondetinget 2026 ble det vedtatt en resolusjon med overskrift «Norsk mat er vår førstelinje». I den står det blant annet at «Stortinget har satt som mål å øke norsk matproduksjon, og målet om 50 % selvforsyning innen 2030 er det store prosjektet fremover. Å produsere mer mat på norske ressurser krever at hele landet tas i bruk.»
Dette er en kontrast til dagens situasjon hvor store jordbruksareal og beiter på både inn- og utmark har gått ut av drift og gradvis forringes.
I denne sammenhengen er det viktig å produsere kjøtt på mest mulig lokale ressurser over hele landet. Økt satsing på kastrater kan være ett tiltak.
Beitende beredskap i utmarka @ Agropub2026-06-11
Like ved Forollhogna nasjonalpark driver Stig Schjerven Østgård og familien økologisk kjøttproduksjon med ammekyr og kastrater. I uminnelige tider har bønder og beitedyr forvalta naturressursene i dette området. Seterdaler preget av generasjoners bruk til setring, beiting og slått vitner om det. Dette er matproduksjon, kultur og tradisjon, som samtidig har skapt et verdifullt beitelandskap med høyt biologisk mangfold.
Beitende beredskap i utmarka2026-05-29
Like ved Forollhogna nasjonalpark driver Stig Schjerven Østgård og familien økologisk kjøttproduksjon med ammekyr og kastrater. I uminnelige tider har bønder og beitedyr forvalta naturressursene i dette området. Flere seterdaler preget av generasjoners bruk til setring, beiting og slått vitner om det. Dette er en viktig del av vår matproduksjon, kultur og tradisjon, som samtidig har skapt et verdifullt og vakkert beitelandskap med høyt biologisk mangfold
Økt bruk av utmarksbeite - kastrerte okser kan bidra2026-04-08
Bare en halv prosent av storfeslakta i Norge kommer fra kastrerte okser. På den ene siden har kastratene lavere vekstevne, høyere totalt fôrforbruk og oppnår dårligere klassifisering enn sine ukastrerte brødre. På den andre siden har dyra og driftsformen styrker og kvaliteter som fremmer noen viktige bærekraftsparametre i norsk storfekjøttproduksjon.
Bærekraftig kjøtt fra kastrater på utmarksbeite - Bærekraftsanalyse på seks gårder med kjøttproduksjon på kastrater2026-03-25
Norsk landbruk har en klar politisk bestilling om å sørge for bedre bærekraft gjennom blant annet økt bruk av utmarksbeite. Ifølge Bardalen m.fl. (2020) skal et bærekraftig jordbruk:
«(..)evne å øke produksjonen basert på egne ressurser og optimalisere positive effekter for økonomi, miljø og samfunn, og samtidig sørge for at negative effekter er så små som mulig».
I dag står godt over halvparten av beiteressursene i utmarka ubrukt (Rekdal & Angeloff, 2021). Kjøttproduksjon på kastrater kan foregå med to sesonger på utmarksbeite. I tillegg kommer bortimot alt fôret som brukes til kastrater fra norske fôrressurser, da de i all hovedsak spiser grovfôr og beite.
Det er selvfølgelig mange faktorer som spiller inn på i hvilken grad kjøttproduksjon på kastrater som beiter i utmarka er bærekraftig, og svaret kan variere fra gård til gård. I denne artikkelen presenteres resultatene fra analyser gjort med det intensjonalt anerkjente analyseverktøyet SMART på seks gårder i Norge.
"Lønn for strevet" og skryt til bonden2026-01-26
I 30 år har norske bønder hatt et eget kvalitetssystem (KSL) for å sikre kvalitet og trygghet på produkt og produksjon. Dette langsiktige og omfattende arbeidet har bidratt til at norske bønder kan skilte med høy grad av bærekraft på mange områder i drifta. Men kvalitetssystemet fanger ikke opp de store utfordringene for bærekraftig utvikling; tap av bønder og naturmangfold, jord som går ut av drift og manglende rekruttering.
Bærekraft i grasbaserte husdyrproduksjoner - styrker og utfordringer i Møre og Romsdal2025-11-26
Formålet med dette arbeidet har vært å analysere styrker og utfordringer for en bærekraftig utvikling i grovfôrbaserte husdyrproduksjoner (melk, sau, ammeku) i Møre og Romsdal. Arbeidet bygger på FAO sitt rammeverk for bærekraftig landbruk (SAFA), og baserer seg på arbeidsmøter med inviterte bønder og fagpersoner fra de tre produksjonene. Møre og Romsdal er et «grasfylke», og 97 % av jordbruksarealet brukes til grovfôr og beite. Husdyrproduksjonene melk, sau og ammeku står for 86 % av verdiskapingen fra jordbruket i fylket. Hvordan disse tre produksjonene drives og utvikler seg videre har derfor stor betydning for de ulike dimensjonene miljømessig-, sosial- og økonomisk bærekraft. Deltakerne i arbeidsmøtene trakk fram flere miljømessige styrker. Et omfattende og strengt kvalitetssystem (KSL) bidrar til høy grad av miljømessig bærekraft. Det er av stor verdi å drive produksjoner som baserer seg på lokale, fornybare fôrressurser og som bidrar til beredskap, kulturlandskap, kunnskap, tradisjoner og liv i mange bygder. Store miljømessige utfordringer ble diskutert, utfordringer som i stor grad skylles strukturelle endringer. Færre og større bruk, sentralisering av produksjonen innad i fylket, store jordbruksarealer ute av drift og gjengroing av kulturlandskap. God agronomi utfordres ved høy andel leiejord, lange avstander mellom skifter, usikre leiekontrakter og kostbar drenering. Beiting utfordres når mange dyr samles på færre gårder. Den negative vurderingen drøvtyggerne får som «klimaverstinger» skaper stor frustrasjon. Økonomisk bærekraft er en stor utfordring i alle tre næringene. Investeringsbehov og kostnader står ikke i forhold til inntjening. Det er ikke nødvendigvis samsvar mellom å drive større og tjene mer. Det er en fare for at det blir overinvestert, og gjeldsgraden vokser – spesielt i melkeproduksjonen. Bøndene ønsker å ta del i den i den teknologiske utviklinga, men de naturgitte forutsetningene setter noen klare grenser for driftsstørrelse. Mange fremhevet at gårdslivet gir god livskvalitet for bondefamiliene: en sunn livsstil med nærhet til naturen, å være sin egen sjef og å kunne styre egen arbeidshverdag er positivt for den sosiale bærekraften. Nye måter å kommunisere på gjennom telefon og sosiale medier oppleves som et viktig bidrag mot ensomhet. På den andre siden truer stor arbeidsmengde, ofte alene, kombinert med mye ansvar og lite ferie og fritid – noe som er tøft både fysisk og psykisk. Deltakerne uttrykte stor bekymring for rekrutteringa. Det er krevende for neste generasjon å ta over både arbeidsmessig og økonomisk. Sårbarheten i alle tre produksjonene øker som følge av større driftsomfang, klimaendringer, høy gjeldsgrad og færre kolleger. Mange bønder opplever arealkonflikter i utmarka som en stadig større utfordring for beitenæringa. For å styrke bærekraften i de beitebaserte husdyrproduksjonene i Møre og Romsdal er hovedbudskapet fra arbeidsgruppene at:
▪ næringa må utvikles i tråd med gårdens ressursgrunnlag
▪ muligheten for ferie, sykefravær og barselpermisjon må forbedres
▪ inntjeninga må økes i forhold til andre yrkesgrupper i samfunnet
SMART-bærekraftsanalyser på gårdsnivå2025
Etter flere års erfaring med bærekraftsanalyser på norske gårdsbruk har vi hatt som mål å gjøre bruken av SMART Farm-verktøyet noe mer effektiv. Lov- og regelverket og gyldig KSL bidrar til bærekraftig gårdsdrift, og gir grunnlag for å forenkle datainnsamlingen på de fleste gårdene.
Melkebønder om bærekraft2024-12-07
Jeg er 17. generasjon som driver denne gården – det sier noe om bærekraft!» Utsagnet kommer fra en melkebonde på Nordmøre, som sammen med flere representanter fra næringa var samla på Tingvoll i april 2024 for å diskutere bærekraft i melkeproduksjonen.
Bærekraftig kjøtt fra drøvtyggere.2024-06-15
I debatten rundt klima og landbruk har klimagassen metan fått veldig stor plass. Det har gitt drøvtyggerne et stempel som «klimaverstinger» og dermed lite bærekraftig. Denne unyanserte og mangelfulle dommen over store deler av vårt landbruk kan føre til at viktige valg tas på feil beslutningsgrunnlag både av politikere og forbrukere.
Økt økologisk bærekraft2024-06-03
Menneskeheten står overfor store utfordringer, bla. global oppvarming og tap av naturmangfold og artenes leveområder. Rapporten omhandler noen aspekter ved økologisk bærekraft hvor økologisk landbruk har hatt en spydspiss-funksjon for alt landbruk siden driftsformen ble etablert for rundt 100 år siden. I denne rapporten defineres økologisk som «sertifisert økologisk driftsform». Det som ofte kalles konvensjonelt landbruk, har vi kalt ikke-økologisk i den betydning at det ikke er sertifisert som økologisk landbruk. Dette fordi det er veldig mange ulike måter å drive landbruk på som bare har det til felles at de godkjenner bruk av kunstgjødsel og kjemisk/syntetiske plantevernmidler. Noen har forsiktig bruk av disse innsatsmidlene og tar i bruk mange av de agronomiske metodene som også anbefales i økologisk landbruk, mens andre driver svært intensivt.
Framover bør økologisk landbruk fortsatt være en spydspiss. Ved videreutvikling av driftsformen er det nødvendig å holde fast på de fire prinsippene for økologisk landbruk. Rapporten omfatter også områder hvor økologisk landbruk trenger å videreutvikles, bla. innenfor plantenes næringsforsyning, global oppvarming, produksjon og forbruk av energi og mulige tiltak for dette. Til slutt diskuterer vi hva som trengs for å få en økologisk bærekraftig utvikling av driftsformen.
I rapporten defineres bærekraftig utvikling slik: «Bærekraftig utvikling er en utvikling som imøtekommer dagens behov uten å forringe mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine behov» (Verdenskommisjonen for miljø og utvikling 1987).
Et viktig utgangspunkt for driftsformen, som nå kalles økologisk landbruk på norsk, var ønske om god jordfruktbarhet. Dette medførte blant annet at mineralsk nitrogengjødsel og kjemisk/syntetiske sprøytemidler ikke ble tatt i bruk. Jordfruktbarhet som i dag inngår som en del av det som ofte omtales som jordhelse er fortsatt viktig for dem som driver økologisk. Tilførsel av organisk materiale, redusert kjørebelastning, levende plantedekke og vekstskifte er viktige tiltak innen økologisk landbruk for å fremme jordhelsa. De fleste studiene som sammenligner jordhelse ved økologisk og ikke-økologisk driftsform finner at det er mer mikrobiell biomasse og biologisk aktivitet i jorda, og at innholdet av jordkarbon er høyere ved økologisk drift. Ved bruk av tiltak for god jordhelse også i ikke-økologisk drift blir noen av forskjellene mellom driftsformene redusert.
Det er ikke tillatt å bruke kjemisk/syntetiske sprøytemidler i økologisk drift. Bruk av slike midler, bla. mot ugras, sopp og insekter, eller som vekstregulering, utgjør en viktig forskjell mellom ikke-økologisk og økologisk landbruk. Rester av disse midlene finnes igjen i vann, jord og luft. Blant annet fant JOVA- programmet 78 ulike midler i 10 norske nedbørsfelt. Flere undersøkelser har påvist direkte og indirekte skadelige effekter på organismer som lever i vann, jord og luft, f.eks. ferskvannstanglopper, fugler, flaggermus, mus, frosk, bier, biller og andre jordorganismer. Vekstskifte, fravær av kjemisk/syntetiske sprøytemidler og begrensa nitrogengjødsling i økologisk landbruk gir også grunnlag for et stort biologisk mangfold. Undersøkelser viser at det jevnt over blir observert flere individer og arter av fugler, insekter, edderkopper og planter i økologisk sammenlignet med i ikke-økologisk drift. Det er størst forskjell mellom de to driftsmetodene i intensive åkerlandskap.
Begrensinger på import av gjødsel og fôr gjør at det gjennomgående tilføres mindre næring i økologisk enn i ikke-økologisk landbruk. God agronomi som sikrer god utnytting av tilført næring, er derfor avgjørende for å kunne få gode avlinger. Undersøkelser viser at næringsstoffeffektiviteten på husdyrbruk som regel er bedre ved økologisk drift, mens det ofte er motsatt ved dyrking av ettårige vekster som korn.
For å sikre en fortsatt bærekraftig utvikling må økologisk landbruk ta nye grep for å møte dagens økologiske utfordringer. Næringsforsyning, global oppvarming, produksjon og forbruk av energi og matforsyning er områder hvor det er viktig å tenke nytt på grunn av globale, nasjonale og lokale utfordringer knyttet til disse områdene. Det er et mål å resirkulere næringsstoff fra storsamfunnet tilbake som gjødsel, men dette er utfordrende blant annet på grunn av risiko for innhold av uønskede stoffer, «nisser på lasset». Mange som driver økologisk landbruk bruker husdyrgjødsel fra ikke-økologisk landbruk. Fortsatt avhengighet av slik gjødsel vil true driftsformens troverdighet. Biologisk nitrogenbinding, vekstskifte og fangvekster og god husdyrgjødselhandtering er viktige nøkler for å redusere behovet for slik gjødselimport. Det er viktig med mer arbeid for å sikre en økologisk forsvarlig resirkulering av næring fra samfunnet, inkludert restråstoff fra havet. Struvitt er et interessant produkt som utvinnes i kloakkrenseanlegg og er nylig godkjent for bruk i økologisk produksjon. Det er imidlertid et mineralsk produkt, uten organisk materiale.
Dersom økologisk landbruk skal være et alternativ som bidrar til bærekraftig utvikling, må vi ta klimaforandringene på alvor. Lave utslipp av klimagasser per produsert enhet og vedlikehold av innholdet av karbon i jorda er nødvendig. Samtidig må driftsformen være motstandsdyktig mot kraftig regn og tørke.
Undersøkelser på gårder som driver økologisk melkeproduksjon viser at det er stor variasjon i energibruk og energiintensitet mellom gårdene, noe som tyder på at lavere energibruk er mulig på mange gårder. Ved å erstatte fossil energi med fornybar energi kan det fossile avtrykket reduseres. Imidlertid har all energiproduksjon negative miljøeffekter.
De store økonomiske utfordringene og tidspresset som alt landbruk er preget av, påvirker også de som ønsker å drive økologisk. For å oppnå økt økologisk bærekraft trenger vi et økologisk landbruk som videreutvikles på en realistisk gjennomførbar måte ut fra forsvarlig ressursforvaltning, biodiversitet, klima og miljø, og i en retning som understøtter økologiske systemer og kretsløpsprinsipper. En landbrukspolitikk som stimulerer til dette vil gjøre det enklere å sikre at det økologiske landbruket utvikler seg i en økologisk, mer bærekraftig retning. Det trengs også gode agronomer, dyktige husdyrbrukere og folk som er villige til å gå foran, tenke nytt og gå dypt inn i agronomien, økologien og økonomien.
Har gjort gården på 42 dekar til levebrød2024-01-18
Paret flyttet inn på et falleferdig småbruk på Noresund i 2014, tydelige på at det ikke skulle bli et hobbyprosjekt. Bit for bit har de klart å bygge opp en bærekraftig bedrift.
How can sustainability of Norwegian sheep farming be improved?2024
Livestock production systems with ruminants are generally associated with high enteric methane emissions and thus a high carbon footprint, causing these systems to be challenged when it comes to what products to eat and wear in a sustainable future.
Økologisk landbruk i Østerrike2023-03-13
Østerrike er det landet i Europa med størst andel økologisk areal. I 2022 var 25,3 prosent av jordbruksarealet i Østerrike sertifisert som økologisk. Tilsvarende tall for Norge var 4,3 prosent.
Ulike land tilpasser seg medlemskap i EU ulikt. Der hvor mange land har valgt å satse på strukturrasjonalisering og konvensjonell drift har Østerrike valgt å satse på økologisk drift.
Da Østerrike ble medlem i EU ble muligheten til å betale ut støtte til produksjon begrenset. Dette ble kompensert med økt støtte til miljøvennlig produksjon og produksjon i områder med spesielle utfordringer. Et stort nasjonalt miljøprogram (ÖPUL) ble etablert, i tillegg til at bønder i «Less favoured areas» ble kompensert for å drive jordbruksareal i krevende terreng. En stor del av midlene i begge disse ordningene tilfaller økologiske bønder. I tillegg har landet en rekke andre tiltak og tilskuddsordninger som bidrar positivt til utviklingen av det økologiske landbruket. Det at de store butikkjedene har markedsført økologiske produkter siden tidlig på 90-tallet har også hatt stor betydning.
En stor del av melka produsert i Østerrike (91 prosent) kommer fra «vanskeligstilte naturgitte områder», og Østerrike har innsett at det er umulig å konkurrere mot land som Danmark, Tyskland og Nederland. De har derfor utviklet en kvalitetsstrategi der om lag 20 prosent av melkeproduksjonen er økologisk. Østerrike har hatt suksess med å tilpasse driften til de naturgitte forutsetningene de har for å drive landbruk.
I løpet av 2023 kommer det 6. økologiske handlingsprogrammet for Østerrike. Et sentralt mål i det nye programmet er å øke andelen økologisk areal i Østerrike til 30 prosent innen 2027, og til 35 prosent i 2030. I Norge hadde vi tidligere en tallfesta målsetting for økologisk produksjon og forbruk (10 prosent innen 2010, 15 prosent innen 2015). I Meld. St. 11 ble tallfesta målsetting tatt vekk og bytta ut med «(…) utviklingen av den økologiske produksjonen skal være etterspørselsdrevet.»
I Norge er det vedtatt en nasjonal strategi for økologisk jordbruk for 2018 – 2030. På bakgrunn av dette er det etablert et Økologiprogram (2019 – 2030) som overbygning for hovedområdene i strategien. Programmet skal bidra til en målretta og effektiv bruk av virkemidler over jordbruksavtalen. Hvordan man lykkes med dette arbeidet vil ha stor betydning for utviklingen av økologisk landbruk i tiden som kommer.
Bærekraft i ammeku-produksjonen. En helhetlig tilnærming til bærekraftsbegrepet gjennom SAFA rammeverket og SMART verktøyet2023
Denne rapporten er et bidrag til kunnskapsgrunnlaget for å konkretisere hva bærekraftig matproduksjon betyr i norsk ammeku-produksjon. Utgangspunktet for arbeidet er en helhetlig tilnærming, der alle dimensjoner av bærekraft inkluderes ved bruk av SAFA rammeverket.
Gjennom en prosess med bred medvirkning har vi sett på status for norsk ammeku-produksjon i dag. Deretter har vi gjennomført ti SMART bærekraftsanalyser på gårder med ammeku-produksjon, og diskutert resultatene av disse i to workshoper. I andre workshop gikk vi dypere inn i hvert tema i SAFA/SMART og diskuterte beste-praksis for ammeku-produksjon.
I rapporten diskuterer vi SMART som mulig verktøy for vurdering og dokumentasjon av alle dimensjoner av bærekraft. Konklusjonene er at alle temaene i SMART/SAFA er relevante for norske forhold, at SMART er godt egnet til å skape bevissthet om bærekraft på egen gård, men at SMART med fordel bedre kan tilpasses norsk begrepsbruk og knyttes til eksisterende verktøy.
Selv om resultatene fra SMART analysene fra de ti gårdene er gode, er det et for lite utvalg til å konkludere på bærekraft i en hel produksjonsform. I tillegg er bærekraft en prosess, og en bør være varsom med å konkludere med et nivå på hvor bærekraftig produksjonen er. Hovedkonklusjonen er at alltid å ha med helheten, er avgjørende for å kunne ta reelt bærekraftige beslutninger.
Helse og dyrevelferd ved utegang for gris og fjørfe, risiko for smittsomme sjukdommer og mulige tiltak2023
Bidragsytere:
Kristin Sørheim, Kristian Ellingsen-Dalskau, Cecilie Marie Mejdell, Cecilia Mia Wolff, Carl Andreas Grøntvedt, Elisabeth Skatvedt Jordal, Silje Granstad, Michaela Falk,
Berit Marie Blomstrand,
Cecilie Blakstad Løkken,
Rose BergslidGod dyrehelse og dyrevelferd er nødvendig for å ha en høy matsikkerhet og sikre at det fortsatt kan holdes høy kvalitet i videreforedling og omsetning til forbruker.
Utegang og bedre forutsetninger for å utøve naturlig atferd kan være positivt for dyrevelferden. Samtidig kan utegang bety økt risiko for smitte i husdyrpopulasjonen og dermed også mulig risiko for smitte til mennesker. Det er derfor behov for å vurdere og prioritere forskningsbehov på dette området gjennom en helhetlig tilnærming der vi ser både på dyrevelferd, smitterisiko og driftsledelse. For økologisk produksjon spesielt er det viktig å finne gode løsninger. Det økologiske regelverket krever at både fjørfe og gris skal ha tilgang til uteareal.
I dette forprosjektet har vi gjennom litteraturstudier og gårdsbesøk undersøkt kunnskapsstatus for helse og dyrevelferd ved utendørs hold. En forskergruppe ved Veterinærinstituttet har gjort en omfattende gjennomgang av mulighetene for risikovurdering knyttet til utendørs hold av gris og fjørfe i Norge. Risikovurderingene er hovedsakelig basert på relevant internasjonal litteratur om smittsomme sykdommer hos gris og fjørfe, samt faglige vurderinger om agens, prevalens og smitteveier. Kunnskapshullene betyr at vi for flere av sykdommene og agensene mangler nødvendige parametere for å estimere risiko. Denne usikkerheten er tydeliggjort i rapporten. Det har blitt gjennomført to risikovurderinger for introduksjon av smittsomme husdyrsykdommer og zoonoser ved utendørs hold, én for svin og én for fjørfe.
Hovedfunnet er at utendørshold gir større mulighet til naturlig atferd og kan gi dyret en bedre subjektiv opplevelse av sin egen situasjon. Med et riktig tilrettelagt uteområde og god driftsstyring vil det være positivt for dyras helse og velferd. Den største utfordringa er risikoen for smittsom sykdom i husdyrpopulasjonen og risikoen for overføring av smittsomme sykdommer eller matbårne sykdommer til mennesker.
Når vi mangler oversikt over hvor det holdes gris og fjørfe utendørs og smittestatus i disse besetningene, er det heller ikke mulig å gjennomføre gode risikovurderinger, iverksette målretta tiltak eller gi forutsigbare rammevilkår for framtidig utendørshold for fjørfe og gris. I et beredskapsperspektiv er dermed det største kunnskapshullet at vi ikke har oversikt over hva som eksisterer av utendørshold av gris og fjørfe. En fullstendig kartlegging av alt dyrehold, både det kommersielle og hobbydyreholdet, bør derfor være førsteprioritet.
I tillegg har vi formulert problemstillinger for videre arbeid med risikovurderinger og biosikkerhet i utendørshold og for å skaffe mer kunnskap om størrelse og tilrettelegging av utearealet og utforming av hus og hytter under norske forhold, slik at vi kan sikre god dyrevelferd og redusere risiko for introduksjon av smitte.
Vi trenger mer kunnskap om velferdsindikatorer som kan gi økt kunnskap om hvordan dyra opplever sin egen situasjon og kan utøve mer av den artsspesifikke naturlige atferden og hvilke tilleggsverdier for dyrevelferden det kan gi med utendørshold.
Det er behov for mer kunnskap om tidspunkt for og stress rundt avvenning og for størrelse på uteareal, dyretetthet, gruppestørrelse og -sammensetning for best mulig velferd og helse hos gris. Også for fjørfe er det behov for mer forskning på utforming og størrelse av utearealet for å sikre at dyra faktisk vil bruke arealet og at de får tilfredsstilt sine behov for naturlig atferd. Utforming og bruk av mobile fjørfehus og løsninger for innsamling og karantene ved smitterisiko trenger også å utvikles videre, særlig for norske forhold.
Avl kan gjøre dyra mer tilpasningsdyktige til det miljøet de skal leve i, og det er behov for mer forskning på avl for robuste dyr i utendørs drift.
Overvåking og tilsyn er mer utfordrende ved bruk av uteareal. Forskning på og utvikling av digitale overvåkingssystemer, som kamera og ulike sensorer for å oppdage sykdom og unormal adferd, vil bidra til økt sikkerhet for dyrevelferd og helse på uteareal. Slik overvåking kan også bidra til å overvåke kontakt med ville dyr eller andre smittekilder.
Det vil også være både interessant og nødvendig med økt forskning på de miljømessige sidene ved utedrift, både hvordan en kan redusere problemer med avrenning og forurensning fra uteområdene, om beitebruk bidrar til bedre jordhelse, om dyra kan øke fôropptaket av beiteplanter eller planter som kan positiv effekt på helse, som for eksempel ved å redusere parasittbelastninga.
Lokal foredling av ull på Island2022-11-11
På Island er det 1,2 sau per innbygger. De har eget ullvaskeri og lange tradisjoner for samarbeid for videreforedling av ull. Landet er et godt reisemål for ullnerder og andre entusiaster som vil hente inspirasjon hjem til gamlelandet!
Bærekraft for sauebønder2022-11-03
I flere tusen år har sau og ull gitt oss mat og varme klær. Sauen har gitt oss kulturlandskap og biologisk mangfold, kultur og tradisjoner, bosetting og aktivitet, verdiskaping og bygdeutvikling. Så ble sauen plutselig en trussel mot klima og bærekraft. Er dette ryktet som fortjent.
Kjøtt og bærekraft2022-08-15
Et bærekraftig landbruk handler om å produsere på en slik måte at man tar vare på fremtidige generasjoners muligheter til å nytte naturressursene. En produksjon med minst mulig negative effekter for klima og miljø, god dyrevelferd og ikke minst god bondevelferd
Internasjonal investor og jordnær bonde2022-01-20
Med oppvekst i USA, Hong Kong og London og utdannelse innen økonomi og med lederjobb i finansbransjen var det slettes ikke selvsagt at Arne Mikalsen skulle drive med økologisk storfekjøttproduksjon. Men interesse for langsiktige investeringer og jordbruk kombinert med et par tilfeldigheter gjorde at det blei slik.
Når purka danser salsa er det godt å være grisebonde2022-01-05
En telefon fra PølseMakerMester Strøm–Larsen AS i Oslo gjorde at Guro Sveberg og mannen Tor Arne Sletmoen kjøpte seg gård i Vang nordøst for Hamar og starta med økologisk skogsgris. Nå er skogen full av griser og Guro er grisebonde på heltid.
Miljømessig og økonomisk bærekraft på gårder med økologisk eller konvensjonell melkeproduksjon - studie av 20 gårder i Møre og Romsdal2021-12-31
Denne rapporten oppsummerer resultat av en studie av 20 melkebruk i Møre og Romsdal fylke, ti fra hver av driftsformene økologisk og konvensjonelt. Målet med studien var å analysere og evaluere miljømessig og økonomisk bærekraft på disse gårdene. Vi undersøkte effekt av driftsform og intensitet uttrykt som mengde innkjøpt nitrogen per daa gårdsareal. Vi fant at overskuddet av nitrogen, fosfor og kalium, energiforbruket og klimagassutslippet per daa var høyere ved konvensjonell enn økologisk produksjon og steg ved økende intensitet. Det var imidlertid stor variasjon mellom gårdene innafor hver driftsform og målt per enhet melk og kjøtt var forskjellen mellom driftsformene mindre. Resultatene kan i neste omgang brukes til å foreslå strategier for å forbedre miljømessig og økonomisk bærekraft på gårdsnivå for begge driftsformer. Miljøindikatorer ble brukt til å beskrive effekt av produksjonsform og intensitetsnivå. Intensitetsnivå ble estimert som mengde kjøpt nitrogen per daa gårdsareal og år. Miljøindikatorene ble beregnet per daa gårdsareal, per kg levert energikorrigert melk (EKM), per kg netto tilvekst for storfe på gården, per MJ fordøyelig energi og kg fordøyelig protein i levert melk og kjøtt-tilvekst. De viktigste indikatorene var: nitrogenoverskudd per daa og per kg nitrogen i produkt; fosfor- og kaliumoverskudd per daa; energiintensitet definert som energiforbruk per enhet spiselig energi i melk og kjøtt tilvekst. Energiforbruk er summen av direkte energi og energi brukt til å lage materialer til bygninger, maskiner og andre innsatsfaktorer; klimagassutslipp definert som globalt oppvarmingspotensial i kg CO2-ekvivalenter; lønnsevne per storfeenhet og per arbeidstime. Produksjonsnivå. Gårdene som ble drevet konvensjonelt i prosjektet produserte mer kjøtt og melk per arealenhet enn de som drev økologisk, men det var stor variasjon innafor begge grupper. Det ble brukt mer kraftfôr på gårdene som drev konvensjonelt, men mengden varierte mye innafor begge grupper. Melkeytelsen var stort sett høy, men også her var det stor variasjon. De gårdene som hadde lavest melkeytelse drev økologisk. Høy melkeytelse og mye innkjøpt fôr gav grunnlag for høy produksjon per arealenhet. Nitrogen. Gårdene som drev økologisk, hadde høyere nitrogeneffektivitet enn de som drev konvensjonelt. Gårder med økologisk drift hadde derfor lavere risiko for utslipp av nitrogen til luft og vann. Beregnet for hele driftssystemet hadde gårdene som drev konvensjonelt dobbelt så stort N-overskudd som de som drev økologisk. Forskjellene mellom driftsmåtene var enda større for det fulldyrka arealet på egen gård. Gjennomsnittlig overskudd var 22 kg nitrogen per dekar og år på
gårder som drev konvensjonelt og 9 kg nitrogen på gårder som drev økologisk. Regnet per enhet produkt i form av melk og kjøtt var nitrogenoverskuddet 50 % større på driftssystemnivå på de gårdene som drev konvensjonelt, sammenlignet med de som drev økologisk. Mengde innkjøpt nitrogengjødsel var den faktoren som førte til størst forskjell i nitrogen-effektivitet mellom de to driftsformene. Variasjonen i nitrogeneffektivitet innafor hver av de to driftsformene skyldtes i stor grad andre sider ved gårdsdrifta.
Fosfor og kalium. Alle gårdene hadde overskudd av fosfor og kalium, men det var stor variasjon mellom gårdene i overskudd av både fosfor og kalium. På noen gårder var overskuddet svært lite. Det var en tendens til økende overskudd av både fosfor og kalium med økende innkjøp av nitrogen og tendens til høyere overskudd på gårder som drev konvensjonelt enn gårder som drev økologisk. Energi. Energiintensiteten var høyere ved konvensjonell driftsform enn ved økologisk. Det skyldes i hovedsak større energiforbruk for å produsere kunstgjødsel. Det er viktig å inkludere maskiner og bygninger i energiregnskapet da energi brukt til å produsere materialer til maskiner og bygninger varierte fra 15 til 44 % av all energibruk på gårdene. Klimagassutslipp. Klimagassutslippene, registrert som CO2-ekvivalenter beregnet som GWP100 (IPCC 2006), steg per daa ved økende intensitetsnivå uttrykt som mengde innkjøpt nitrogen per daa og var signifikant lavere ved økologisk enn ved konvensjonell drift. Når utslippene ble regnet per produsert mengde melk og kjøtt eller per enhet energi eller protein minsket forskjellen mellom driftsformene, men den var fortsatt signifikant. Utslipp fra produksjon og bruk av innkjøpt gjødsel, er hovedårsaken til høyere klimagassutslipp ved konvensjonell enn ved økologisk melkeproduksjon. Estimert oppvarmingseffekt av beregnede klimagassutslipp fra melkeproduksjonen ble lavere når de ble uttrykt med GTP100 eller GWP* enn med GWP100. Det ble størst reduksjon der utslipp fra selve husdyrholdet betydde mest for de totale utslippene når det ble beregnet med GWP100. Dette var gårder med lav ytelse per dyr og små innkjøp av gjødsel og kraftfôr. Global oppvarming beregnet som kg CO2-ekvivalenter per kg EKM melk for økologisk drift ble redusert fra 87 % av konvensjonelt drift til rundt 70 % når CO2-ekvivalentene ble uttrykt med GTP100 eller GWP* i stedet for GWP100.Økonomi. Gjennomsnittlig arbeidsinnsats og lønnsevne per storfeenhet og arbeidstime var omtrent lik for de to driftsformene. Gårdene med best økonomisk resultat gjorde det best på de globale miljøindikatorene N-overskudd per produkt, energiintensitet og klimagassutslipp registrert som global oppvarmingseffekt målt med GWP100. Det var liten sammenheng mellom lønnsevne og nitrogenoverskudd per daa.
Usikkerhet. Studien viser tydelig hvor mye modellutforming, usikkerhet i tilgjengelige gårdsdata og valgte avgrensinger har å si for hvilken verdi ulike miljøindikatorer får: Spesielt tydelig er dette når det gjelder valg av beregningsmåte for klimagassutslipp.
Miljømessig og økonomisk bærekraft på gårder med økologisk eller konvensjonell melkeproduksjon - studie av 20 gårder i Møre og Romsdal2021
Denne rapporten oppsummerer resultat av en studie av 20 melkebruk i Møre og Romsdal fylke, ti fra hver av driftsformene økologisk og konvensjonelt. Målet med studien var å analysere og evaluere miljømessig og økonomisk bærekraft på disse gårdene. Vi undersøkte effekt av driftsform og intensitet uttrykt som mengde innkjøpt nitrogen per daa gårdsareal. Vi fant at overskuddet av nitrogen, fosfor og kalium, energiforbruket og klimagassutslippet per daa var høyere ved konvensjonell enn økologisk produksjon og steg ved økende intensitet. Det var imidlertid stor variasjon mellom gårdene innafor hver driftsform og målt per enhet melk og kjøtt var forskjellen mellom driftsformene mindre. Resultatene kan i neste omgang brukes til å foreslå strategier for å forbedre miljømessig og økonomisk bærekraft på gårdsnivå for begge driftsformer.
Miljøindikatorer ble brukt til å beskrive effekt av produksjonsform og intensitetsnivå. Intensitetsnivå ble estimert som mengde kjøpt nitrogen per daa gårdsareal og år. Miljøindikatorene ble beregnet per daa gårdsareal, per kg levert energikorrigert melk (EKM), per kg netto tilvekst for storfe på gården, per MJ fordøyelig energi og kg fordøyelig protein i levert melk og kjøtt-tilvekst. De viktigste indikatorene var: nitrogenoverskudd per daa og per kg nitrogen i produkt; fosfor- og kaliumoverskudd per daa; energiintensitet definert som energiforbruk per enhet spiselig energi i melk og kjøtt tilvekst. Energiforbruk er summen av direkte energi og energi brukt til å lage materialer til bygninger, maskiner og andre innsatsfaktorer; klimagassutslipp definert som globalt oppvarmingspotensial i kg CO2-ekvivalenter; lønnsevne per storfeenhet og per arbeidstime.
Produksjonsnivå. Gårdene som ble drevet konvensjonelt i prosjektet produserte mer kjøtt og melk per arealenhet enn de som drev økologisk, men det var stor variasjon innafor begge grupper. Det ble brukt mer kraftfôr på gårdene som drev konvensjonelt, men mengden varierte mye innafor begge grupper. Melkeytelsen var stort sett høy, men også her var det stor variasjon. De gårdene som hadde lavest melkeytelse drev økologisk. Høy melkeytelse og mye innkjøpt fôr gav grunnlag for høy produksjon per arealenhet.
Restråstoff i blå og grønne verdikjeder i Møre og Romsdal - status og mulige bruksområder innen mat, fôr og gjødsel.2020-11-10
I denne rapporten har forskere ved Runde miljøsenter, Møreforsking og NORSØK kartlagt typer og mengder av restråstoff fra blå og grønn verdikjede, med tanke på anvendelse til nye produkt innen mat, fôr eller gjødsel. Etter en kort innledning om næringsvirksomhet i Møre og Romsdal er hver av verdikjedene beskrevet i egne kapitler. Vi har presentert hva slags virksomheter verdikjedene omfatter, hvordan sentrale produksjoner foregår i 2020, og hvilke typer restråstoff som kan være tilgjengelig. I norsk bioøkonomi er både blå og grønne verdikjeder viktige. Blå verdikjede omfatter sjømat og andre produkt som dyrkes eller høstes fra havet, eller fra vann (installasjoner eller vassdrag) på land. Grønn verdikjede omfatter mat, trevirke, fiber og eventuelt andre produkt som dyrkes eller høstes fra landjorda. I denne rapporten inkluderer blå verdikjede villfanget fisk og skalldyr fra havet, dvs. oppdrett av fisk er ikke inkludert. En årsak til dette er at restråstoffene, med unntak av slam (fiskegjødsel) gjennomgående er svært godt utnyttet i oppdrettsnæringa. Videre er restråstoff fra villfanget fisk bedre egnet som gjødsel i økologisk dyrking. Innen grønn verdikjede har vi ekskludert restråstoff fra trevirke og fiber. I tillegg til restråstoff fra matproduksjonen i fylket har vi omtalt ull fra sau, som følger kjøttproduksjonen og er til dels dårlig utnyttet i dag.Informasjon fra enhetsregisteret for økonomiske foretak i Brønnøysund ble brukt for å beskrive blå og grønn verdikjede gjennom antall bedrifter og virksomheter innen ulike bransjer. Alle økonomiske foretak har en kode for hvilken type næringsvirksomhet de driver med, som kalles Standard for næringsgruppering. Slike koder brukes til å føre statistikk i Statistisk sentralbyrå (SSB). Et tilsvarende system brukes i EU (Nomenclature statistique des Activités économiques dans la Communauté Européenne), og kodene kalles derfor ofte NACE koder på norsk. Systemet har 21 hovedområder fra A til U, der område A omfatter Jordbruk, skogbruk og fiske, område C Industri, og område G Varehandel. Virksomheter som er drøftet i denne rapporten tilhører ett av disse hovedområdene.Innen blå verdikjede var det 1218 virksomheter per 1.11.2019 i utvalget som ble gjort av næringskoder. 933 av disse virksomhetene var fiskefartøy. Det var 154 som drev engroshandel med sjømat, og 9 som drev butikkhandel. Innen industri var det 37 virksomheter for saltet/tørket fisk, 58 for slakting og bearbeiding og 18 innen frysing. Det var 18 fiskefartøy og 13 landbaserte virksomheter som besvarte prosjektets spørreundersøkelse. Mange hadde et ønske om en bedre utnytting av restråstoff. De siste årene har antall fiskefartøy i Møre og Romsdal blitt redusert. I 2018 var det 632 fiskefartøy registrert i Møre og Romsdal. 342 av disse var under 10 m lengde. Ut fra fangstmengder som oppnås på de 18 fiskefartøyene vi intervjuet kan et gjennomsnittlig kystfiskefartøy levere ca. 200 tonn årlig med restråstoff, mens et havgående fartøy kan levere ca. 3000 tonn.Ved å få oppgitt mengder landet fisk ved fiskemottak i fylket fra lokale fiskesalgslag, og bruke omregningsfaktorer utviklet av SINTEF, har vi beregnet at tilgjengelig mengde restråstoff i form av hoder, lever, slo, rogn og melke fra hvitfisk i Møre og Romsdal utgjorde 52 892 tonn i 2018. I tillegg kommer ca. 12 600 tonn med avskjær og rygger fra bearbeiding av klippfisk og saltfisk. Samlet mengde blir da 65 492 tonn tilgjengelig restråstoff fra hvitfisk hvert år. For pelagisk fisk anslås det en mengde på 53 000 tonn restråstoff årlig (fra sild). At restråstoffet er tilgjengelig betyr ikke at det ikke utnyttes. Mye brukes til produksjon av fiskemel og olje. Men dette er ikke godt betalt, og nye anvendelsesområder er av stor interesse. Innen grønn verdikjede fant vi 2476 gårdsbruk, og 67 større eller mindre industrivirksomheterinnen de mest sentrale NACE-kodene. 15 gårdbrukere, 3 landbruksrådgivere og 12 industrivirksomheter ble intervjuet i grønn verdikjede. Mer enn 96% av jordbruksarealet i Møre og Romsdal brukes til grovfôrproduksjon, dvs. eng, grønnfôr og beitevekster. Vel 18 000 melkekyr lokalisert i Møre og Romsdal produserer 380 000 m3 gjødsel årlig. Et forsiktig anslag tilsier at minst 10% av denne mengden, dvs. ca. 40 000 tonn, med fordel kunne brukes til andre formål. Dårlig anvendelse er det gjennomgående også av 20 000 m3 årlig med gjødsel og strø fra fylkets om lag 2000 hester. Fylket har flere meieri med ulike restråstoff, og ett meieri ønsker bedre bruk av300 000 tonn per år med myse. Anslagsvis 9 tonn med farget ull, 240 tonn med utrangerte verpehøns og 6600 tonn gjødsel fra verpehøns per år er andre eksempler på restråstoff fra husdyrhold som kan utnyttes bedre. Fôrrester og rester av fast gjødsel (talle) ser det derimot ut til at bøndene har god anvendelse for. Fra planteproduksjon er det betydelige mengder utsortert vare av poteter, bær og grønnsaker som gjerne kunne vært bedre utnyttet.Dagens lovgivning legger ikke alltid til rette for innovativ bruk av restråstoff. F.eks. er det ikke tillatt å gi drøvtyggere proteiner fra fisk, eller å fôre insekter med animalsk protein med unntak av melkeprodukt, egg og honning.De økonomiske betingelsene er svært forskjellige i blå og grønn verdikjede. Blå verdikjede produserer fortrinnsvis for eksport, og lønnsomheten i næringen er svært god. Dermed må restråstoff betales med ganske høye priser (f.eks. 4,50 kr per kilo) hvis fiskefartøy skal bruke tid og lagerplass på å ta med slikt råstoff på land. Grønn verdikjede mottar en betydelig offentlig støtte, og produserer for nasjonalt forbruk. Råvarer fra grønn sektor er betydelig dårligere betalt. Prisene som den blå verdikjeden krever for restråstoff er på nivå med det produsenter i grønn verdikjede får betalt for produktene sine, som melk og poteter. De tre samarbeidende FoU-institusjonene vil fortsette å utvikle samarbeidsprosjekt med næringslivet i Møre og Romsdal, for å skaffe kunnskap som kan realisere konkrete produkt- og prosessideer og bidra til økt verdiskaping i fylket.
Måling av bærekraft på gårdsnivå2020-10-02
Et foredrag om globalt rammeverk for bærekraftig matproduksjon, SMART - sustainalbility monitoring and assessment routine, og utfordringer knyttet til bærekraften i norsk jordbruk
Norge på langs med møkk2020-08-20
Få ord er så mye brukt – og misbrukt – som ordet bærekraftig. Hva legges til grunn når et produkt eller en bedrift markedsfører seg selv som bærekraftig, og hvordan kan vi som forbrukere være sikre på at produktet virkelig er det? Landbruket i hele verden har en rekke utfordringer med tanke på bærekraft, og det har ført til at FN´s Food and Agriculture Organization (FAO) har utviklet et globalt rammeverk som definerer bærekraftig matproduksjon.
Møkk og miljø2020-08-13
Hovedformålet med denne rapporten er å se nærmere på potensialet for økt lønnsomhet og redusert belastning på klima- og miljø som følge av mer effektiv håndtering av husdyrgjødsla. Landbruket er i konstant endring, og mål om økt effektivitet og styrket konkurransekraft har ført til færre og større driftsenheter. Dårlig arrondert jordbruksareal kombinert med store avstander er kanskje den aller største utfordringen for kostnadseffektivt, klima- og miljøvennlig drift i store deler av landet. Seks driftsenheter er analysert i prosjektet. Fire av dem har stor spredning på arealet, og to av dem har all jorda samla rundt driftsbygningen. Det er gjort beregninger på transportavstander og tidsbruk før og etter eventuelle endringer. En konsekvens av lang transport og stor tidsbruk er at det blir vanskelig å få jevn bruk av husdyrgjødsla på alt tilgjengelig areal. Noe areal får ingenting, mens noe areal får i overkant mye. Tall fra de fire driftsenhetene med spredt jordbruksareal i denne undersøkelsen viste at mellom 30 – 50 % av arealet enten ikke fikk husdyrgjødsel eller fikk tre gjødslinger per år. Bruk av mellomlager og tankbil viste seg å være den mest aktuelle løsning for alle de fire driftsenhetene med stor spredning på arealene. Ifølge beregningene varierte potensialet for redusert kjørelengde for disse med 700 – 2 500 km per år. Redusert behov for kjøring førte igjen til store tidsmessige innsparinger på 40 – 110 timer. En stor del av husdyrgjødsla produseres i melkeproduksjonen, og mye av melkeproduksjonen foregår i områder av landet hvor gårdene er små og jordstykkene mange og delvis bratte. Satsing på store enheter i disse områdene krever ekstra oppmerksomhet på god håndtering av husdyrgjødsla. Utfordringer knyttet til gjødsel, lagerkapasitet, nedbør og transportavstander har gitt mange bønder kostbare erfaringer. Erfaringer og tilbakemeldinger fra bønder i prosjektet er at det er viktig å vurdere gjødsellogistikk tidlig i en utbyggingsfase.
Penger å tjene på å ta i bruk jordbruksarealer ute av drift2019-03-06
Sammen med bonden er jordbruksareal den viktigste ressursen vi har i jordbruket. Dyrkamark er en begrensa ressurs, og vi er mange som kjenner uro og ubehag når vi ser jordbruksarealer som ikke brukes og dermed gror igjen.
Over store deler av Midt-Norge er det tydelig å se at «krattfesten» på jordbruksarealer er i gang. Men i områder som fortsatt har bønder, er det håp, og jordbruksarealer som har vært ute av drift tas i bruk igjen. Hva motiverer bønder til å sette i gang med slike prosjekter, og lønner det seg økonomisk? For å finne ut av dette dro jeg på besøk til en bonde på Hjelset i Molde kommune med ferske erfaringer på denne type arbeid.
Beiting på jordbruksarealer ute av drift2019
I forbindelse med prosjektet «Bedre og økt beiting i Møre og Romsdal» (2016 -2018) har NORSØK blant annet arbeidet med ulike utfordringer knyttet til den økende andelen jordbruksarealer ute av drift.Her ser vi nærmere på en av flere metoder for å få nedlagte jordbruksarealer i bruk til beiting. Denne faginfoen er utarbeidet i samarbeid med næring og kommunal landbruksforvaltning i tre kommuner i Møre og Romsdal og er den siste i en serie på fire faginfoer og en rapport fra dette delprosjektet.
Beite/mosjonskravet for storfe Presentasjon av 10 løsninger2018-10-24
Denne rapporten handler om å vise hvordan ulike bønder har løst kravet om beiting/mosjon for storfe. Rapporten er et delprosjekt under prosjektet «Bedre og økt beiting i Møre og Romsdal» med Møre og Romsdal Bondelag som prosjektleder. 10 ulike gårder er besøkt, løsninger er studert og bøndene er intervjua. 8 av gårdene har et velfungerende opplegg for beiting/mosjonering. Disse presenteres i rapportens del 1. På 2 av gårdene er det ikke helt klart hvordan beite-/mosjonskravet skal løses. Der er løsninger vurdert og diskutert. Resultatene fra disse presenteres i rapportens del 2.
Økonomi ved å ta i bruk jordbruksarealer ute av drift2018
Her ser vi nærmere på økonomiske konsekvenser av å ta i bruk jordbruksareal som har vært ute av drift. Vi har studert et tidligere jordbruksområde i Molde kommune i Møre og Romsdal, som er tatt i bruk til beiting. De økonomiske konsekvensene ved å ta i bruk slike arealer vil naturligvis variere mellom områder, gårder og år. Det er derfor ikke mulig å gi en «fasit» på hva det økonomiske resultatet blir ved å ta i bruk x-antall dekar dyrkamark eller beite i inn- eller utmark. Vårt mål er ikke å gi et eksakt svar, men å inspirere andre som vurderer lignende prosjekt.
Jord ute av drift og driveplikta2018
Bidragsytere:
Rose Bergslid, Bjørn Egil Flø, Nils Sanden, Mandy Häger
I forbindelse med beiteprosjektet «Bedre og økt beiting i Møre og Romsdal» (2016 -2018) har NORSØK jobbet med utfordringer knyttet til jordbruksarealer som går ut av drift. I denne publikasjonen blir det sett nærmere på sammenhengen mellom jordbruksareal som går ut av drift og utviklinga i melkeproduksjonen i fylket. Tre prosjekter som har jobba konkret med oppfølging av driveplikta blir presentert. Erfaringer fra disse prosjektene kan brukes av andre som vil arbeide med utfordringer knyttet til driveplikt.
Grøvdalen sambeite – en vurdering av beitekapasiteten2017-12-05
Beitebruk og dyrehold er i stadig forandring, og dyretall og dyreslag endres. I et sambeite – hvor flere har beiterettigheter – kan en vurdering av beitekapasitet gi et bedre grunnlag for å planlegge beitesesongen, vurdere antall dyr som skal slippes i området og vurdere behovet for evt. tilleggsfôring. Dette var bakgrunnen for at NORSØK ble bedt om å vurdere beitekapasiteten i Grøvdalen sambeite øverst i Isfjorden i Rauma kommune. Beitekapasiteten sier noe om hvor mange dyr som bør beite innenfor et gitt område.
Det er mange faktorer som spiller inn på husdyra sin beitebruk, og det er lite forskning gjort på området. Det er derfor viktig å understreke at det er stor usikkerhet knyttet til vurdering av beitekapasitet, og ingen eksakte svar kan gis. Det er tilveksten på dyra som gir det beste svaret.Dersom man bare slipper sau i beiteområdet viser beregningene at området grovt regnet har en beitekapasitet til om lag 350 sau (store og små). Det er viktig å presisere at dette er et teoretisk tall. Dersom man bare slipper kviger i beiteområdet viser beregningene at området grovt regnet har beitekapasitet til om lag 70 kviger. Det forutsetter at kvigene kan bruke hele området noe de mest sannsynlig ikke gjør siden deler av beiteområdet er bratt og lite tilgjengelig for storfe. Tallet er derfor teoretisk, og måling av tilvekst på dyra er nødvendig for å finne ut om beitet er tilfredsstillende.Dalen har et større potensial dersom skogen tynnes i de beste områdene. Det er mye beiteland som er grodd igjen, og dalen kunne sannsynligvis fø langt flere dyr for 50 år siden. Som sagt er beregningene i denne rapporten veiledende. Det er først om høsten når man veier dyra man vil få svar på om det er passelig antall dyr i beiteområdet.
Økonomi i saueholdet ved tilgang på ekstra innmarksbeite2017-03-15
Prosjektet «BeiteRessurs» har vært ledet av Norsk Institutt for Bioøkonomi (NIBIO). Norsk senter for økologisk landbruk (NORSØK) og Senter for bygdeforskning har vært samarbeidsparter. Prosjektet ble gjennomført 2013-2016. Hovedmålet var å teste mulighetene for å ta i bruk marginale jordbruksområder som har ligget brakk, til beite for sau. Denne rapporten tar for seg de økonomiske konsekvensene av å ta i bruk et nedlagt innmarksbeite til vår- og høstbeite på sauegarder i Midt-Norge. De fleste undersøkelsene i prosjektet ble gjort på et nedlagt fellesbeite på 220 daa i Møre og Romsdal. Dette arealet ble dyrket opp rundt 1980, og var i bruk som fellesbeite for melkekyr frem til sommeren 2001. I 2013 ble det ryddet en gjerdetrasé og arealet ble gjerdet inn med fire-tråders strømgjerde. Sommeren 2013 ble arealet beitet av sau og hest. I 2014 og 2015 ble det gjennomført et forsøk med en sauebesetning som ble inndelt i tre like store forsøksgrupper. Den ene gruppen ble sluppet direkte til fjells rett fra garden etter lamming. Gruppe to fikk utvidet vårbeiteperiode med fire uker på hele innmarksarealet før de ble sluppet til fjells. Den tredje gruppen fikk også utvidet vårbeiteperiode med fire uker på hele innmarksarealet før de beita resten av sommeren på ca 1/3 del av arealet. Innmarksarealet hadde fire uker uten beiting i august/september og på høsten ble hele arealet beita med sau og påsettlam i fire uker.
Alle kostnader ved bruk av innmarksbeite er delt inn i etableringskostnader og driftskostnader. Disse kostandene ble brukt som grunnlag for å sammenligne dekningsbidrag for to «eksempelgarder» i Midt-Norge: En middels stor sauegard (82 vinerfôra sauer (vfs)) og en stor sauegard (175 vfs) med og utenbruk av nedlagte innmaksbeiter. Ved å ta i bruk nedlagte beiteområder frigis arealer hjemme på garden. Tilleggsarealet kan gi grunnlag for flere vfs, bedre grovfôrkvalitet ved at slåtten kan tas tidligere, redusert bruk av kraftfôr, eller salg av rundballer. I rapporten har vi beregnet dekningsbidrag ved ulike alternativer for bruk av det frigitte arealet. Rydding og inngjerding av innmarksbeite på 220 daa ga en etableringskostnad på 87 kr/løpemeter gjerde. Årlige driftskostnader ble beregnet til 14,45 kr/løpemeter gjerde. Total kostnad inkludert alt utstyr og arbeid med etablering og årlig drift ble beregnet til 20,20 kr/løpemeter gjerde eller 190 kr/daa innmarksbeite når levetid på gjerdet ble satt til 15 år. Ved levetid på 20 år var kostanden 177 kr/daa innmarksbeite.
Det høyeste dekningsbidraget oppnås ved at frigjort areal hjemme brukes til å øke besetningen. Ved å øke antall vfs viste resultatene våre at ved å ta i bruk det nedlagte arealet til vårbeite før dyra dro til fjells og som høstbeite for livsauene, så økte dekningsbidraget med 26 % for gjennomsnittsgarden og 24 % for den store garden. Hvis antallet vfs ikke kan økes, er det mer lønnsomt å produsere grovfôr med god kvalitet og redusere kraftfôrandelen enn å produsere rundballer på frigitt areal. Dersom vi hadde lagt inn lengre levetid på gjerdet enn 15 år og høyere lammevekter på grunn av fire uker forlenget vårbeite ville dekningsbidraget blitt enda bedre. Tilskuddet til innmarksbeite er en viktig faktor for at det kan bli lønnsomt å ta i bruk nedlagte innmarksbeiter for å øke arealressursene på sauegarder. Prosjektet har vist at det kan være fordelaktig for sauebønder å ta i bruk nedlagte arealer til beite både med hensyn til tilgang på godt vårbeite, tilvekst på lammene, bedre grunnlag for godt vinterfôr og økonomisk resultat.
Samarbeid om spredning av husdyrgjødsel – til beste for bonde, klima og økonomi2017
Utslipp av klimagasser er en uunngåelig konsekvens av
jordbruksdrift. Utslippene kommer blant annet fra
bruk av diesel og spredning av husdyrgjødsel.
I landbruksmeldinga for Møre og Romsdal (2017 –
2021)1 er det et mål at lystgassutslipp og bruk av
fossilt brensel i landbruket skal reduseres med
10 % innen 2020 sammenlignet med utslipp i 2009.
I Møre og Romsdal fylkeskommunes regionale delplan
for klima og energi (2015 – 2020) står det at
landbruket kan redusere forbruk av fossil energi
gjennom for eksempel å ha jordteigene mer samla. I
teorien er det en god tanke, men i praksis er det
utfordrende å få til. Dersom bonden ikke har tilgang til
jordstykkene som ligger nærmest gården er det mye å
hente - for tidsbruk, økonomi og klima - på økt
samarbeid i forbindelse med bl.a. spredning av
husdyrgjødsel. I denne NORSØK - faginfo presenteres
noen enkle beregninger fra et konkret eksempel på
samarbeid om spredning av husdyrgjødsel i Stordal
kommune i Møre og Romsdal.
Jordbruksarealer ute av drift og ubrukte utmarksbeiter2017
I perioden 2003 – 2013 har gras- og beitearealet i Møre og Romsdal blitt redusert med om lag 10 %. Samtidig er det en politisk målsetting at husdyrproduksjonen så langt som mulig skal skje på grunnlag av norsk grovfôrareal, beitebruk og norske fôrråvarer. Skal vi lykkes med det krever det at vi bruker jord- og beiteressursene våre langt bedre enn i dag.
Bonden er den beste jordverneren2016-12-17
Femte desember 2016 blei verdens jordverndag markert. Jordvern handler om hvor vi legger veiene og hvor vi bygger husene. Men det handler også om bønder og landbrukspolitikk. For har vi ikke bønder der dyrkamarka er, vil den gro igjen.
Evaluering av regionalt miljøprogram2016-10-19
Nasjonale og regionale miljøprogram (RMP) er etablert for å styrke miljøarbeidet i jordbruket, samt synliggjøre jordbruket sin miljøinnsats. Høstspredning av husdyrgjødsel er en viktig årsak til avrenning av nitrogen og fosfor fra jordbruket. Med ønske om å redusere andelen høstspredd husdyrgjødsel i fylket innførte Fylkesmannen i Møre og Romsdal en ny ordning i RMP med navn «spreiing i vår/vekstsesong» - tiltak 3.14, hvor bønder som sprer all husdyrgjødsel innen 10. august kan søke om tilskudd. Tiltaket ble innført i 2012. 40 % av tilskuddsmidlene i RMP brukes til dette tiltaket. Det er gjennomført en evaluering av om tiltaket har hatt ønsket effekt. NORSØK har utført oppdraget i samarbeid med Møre og Romsdal Bondelag. 5 store landbrukskommuner ble valgt ut. I hver av disse kommunene ble landbrukskontorene, 10 bønder som søker på ordninga og 2 bønder (med stort driftsomfang) som ikke søker på ordninga intervjuet.
Klimaverksted - klimaråd til bonden2016
Høsten 2016 arrangerte NORSØK et klimaverksted på Tingvoll Gard i samarbeid med Møre
og Romsdal Bondelag. Deltakerene kom fra
Bondelaget, Bonde og Småbrukarlaget, Landbruksrådgivinga (med repr. fra NLR sentralt og
Landbruk Nordvest regionalt) og Fylkesmannen.
