Ingvar Kvande foran det tracker-baserte solcelle-anlegg (9 kWp) på Tingvoll gard (Foto: Anita Land)
Ingvar Kvande foran det tracker-baserte solcelle-anlegg (9 kWp) på Tingvoll gard (Foto: Anita Land)

Solceller i landbruket, muligheter og utfordringer

Solcelleanlegg på gård har i de senere årene vært et veldig populært tema og sett på som en mulighet for gårdbrukere til å produsere egen energi og spare penger. Slike installasjoner har også blitt sett på som en mulighet til å «ta i et tak for klimaet». Hva er status?

Vi ser i dag i et uklart bilde for strømpris med blant annet forskjellige vurderinger angående kraftpris og innvirkning av utenlandskabler og karbonkvoter. Nettleien vil mest sannsynlig øke betydelig siden nettet skal oppgraderes med en estimert kostnadsramme på 135 milliarder norske kroner bare for de ti neste årene 1. Mange gårdbrukere tenker på bakgrunn av dette på mulighetene for økt selvforsyning. Solcelleanlegg er som regel forbundet med at det er en enkel installasjon, samt at driftskostnadene er lave. En sørvendt installasjon på et relativt stort låvetak gir en årlig strømproduksjon i kilowattimer på linje med hva man har av eget årlig behov på et melkebruk (60-100 000 kwt). Produksjonen pr tid (effekt) for et slikt anlegg vil imidlertid være størst midt på dagen og vil i liten grad samsvare med behovet. De fleste melkebruk har størst behov morgen og kveld. I praksis vil da de fleste kilowattimene måtte sendes ut på nettet til spotpris. For de som driver med kylling og gris og som har ventilasjonsbehov som samsvarer direkte med solinnstråling er dette en annen skål. For å oppnå lønnsomhet er man uansett nødt til å tenke produksjon for å dekke eget behov, også for å få støtte. Innovasjon Norge har en støtteordning for solcelleanlegg. Det er mulig å få inntil 35 % støtte på investeringskostnaden gitt at anlegget er bedriftsøkonomisk lønnsomt. For å kunne få støtte må du imidlertid i tillegg ha et bioenergianlegg som også er lønnsomt i seg selv. Ved prosjektering av anlegg er det viktig å vurdere litt frem og tilbake mellom orientering og størrelse på anlegg, estimert produksjon og i hvor stor grad man greier å bruke strømmen selv. Kan man eventuelt endre på når utstyr brukes (flytte laster) slik at dette samsvarer bedre med når man forventer betydelig strømproduksjon fra solcellene? Og kan man ta høyde for forventet utvikling i energibruk?


Ønsker man å investere i et anlegg er det anbefalt å gå en runde med flere leverandører. Man vil få ulike tall på estimat på produksjon, og den tekniske løsningen og hva som er med i tilbudet vil kunne variere en god del. Det er viktig å få avklart tilstand på tak, innfesting og kvalitet på utstyr med tanke på vind- og snø-last. Et av de de mest sentrale stegene i prosessen med å installere et solcelleanlegg er kontakt med nettselskapet for å vurdere mulighetene for tilkobling. Det har vært en del eksempler på utfordringer i grensesnittet mellom kunde, leverandør og nettselskap for de første anleggene, noe som kan tilskrives at temaet er nytt og verdikjeden ikke er etablert. Dette antas å være en mindre utfordring fremover.

En av årsakene til at man bør ta tidlig kontakt med nettselskapet, er for å avklare om infrastruktur og distribusjonsnett kan ta hånd om overproduksjon. Mange storfebruk har for eksempel ­en hovedsikring på 100 ampere, noe som i praksis betyr at infrastrukturen ved overproduksjon maksimalt håndterer en effekt levert ut på nettet på 42 kilowatt. Struping av maksproduksjonen eller utbedring av infrastruktur kan gi rom for større anlegg enn dette. Struping av produksjonen innebærer at levert effekt fra anlegget aldri overstiger hva hovedsikringen og infrastrukturen ellers tåler. Fordelen med en slik løsning vil være at man får en større produksjon for dager med overskyet eller lettskyet vær.

Artikkelen fortsetter under

Kan eksisterende infrastruktur benyttes, eller utløser distribuert produksjon behov for oppgradering av for eksempel distribusjonsnett? Hvis flere ønsker egen produksjon, hvem må betale for eventuelt behov for bedre infrastruktur? Den som kommer først, som nummer to eller tre? Gårdbrukeren, nett-selskapet, eller det offentlige? Hvis det ses i sammenheng kan distribuert produksjon også redusere behovet for oppgradering av distribusjonsnettet? Hvordan vil batterier spille en rolle her? I EU er det et betydelig fokus på klynger av produsenter og konsumenter, såkalte lokale energisamfunn, både for verdiskaping, men også for best mulig utnyttelse av infrastruktur 2. Et veldig sentralt punkt for de prosjektene som realiseres er at gårdbrukeren ser på det som et tiltak som gir energiproduksjon på egne ressurser og som kan gi mer forutsigbare energikostnader og dermed mer robust drift. Kan det regnes som et klimatiltak hvis anleggene er tilpasset resten av energisystemet? Er ikke strømmen vi erstatter ren? Med flere utenlandskabler og etablering av et marked med større grad av kjøp og salg over landegrensene foregår det nå også kjøp av fossil kraft til Norge som gjør at energimiksen i tider av døgnet har et større CO2-fotavtrykk. Distribuert produksjon kan frigjøre kraft som vi kan selge utenlands eller anvende til elektrifisering av transportsektoren. Er det offentlige eller nett-selskapet villig til å betale for godt funderte anlegg som reduserer behovet for oppgradering av distribusjonsnettet?

Les også artikkel på agropub.no


Referanser

Ødegarden, L., Bhantana, S., Status og prognoser for kraftsystemet 2018 NVE Rapport 103-2018
https://ec.europa.eu/energy/en/topics/energy-strategy-and-energy-union/clean-energy-all-europeans